atrieflimmer.no

Kom og hør det nyeste innen forskning på atrieflimmer i Norge – presentert av forskerne selv!

Forskere på atrieflimmer fra hele Norges land har de siste syv årene vært samlet i nettverket Norwegian Atrial Fibrillation Research Network (afib.no). Sammen har de etablert nye forskningsprosjekter over hele landet og samarbeider med forskere fra mange land. De forsker på en rekke områder innenfor atrieflimmer: både arvelige og ikke arvelige årsaker, hva slags behandling som virker best, hvordan hjertemuskelen virker, hvordan trening påvirker og forskjeller mellom menn og kvinner. Nå vil forskerne gjerne dele resultater fra sin forskning med deg og håper at du vil komme og høre!

Arrangementet er gratis og åpent for alle. Forskerne vil gjerne vite hvor mange som kommer, så de som ønsker å delta bes om å registrere seg ved å trykke «kjøp billett» for å få gratisbillett på Konserthusets hjemmeside.

Norske forskere har frembragt viktige nye data om blodfortynnende behandling og risiko for hjerneslag ved atrieflimmer. Resultatene ble nylig publisert i det svært anerkjente vitenskapelige tidsskriftet European Heart Journal.

De fleste pasienter med atrieflimmer bør bruke blodfortynnende behandling for å forebygge hjerneslag, men det er en del usikkerhet rundt nytteverdien hos pasienter med moderat risiko for hjerneslag.

For å vurdere risiko for hjerneslag bruker leger verden over et skåringssystem som kalles CHA₂DS₂-VASc score. Pasientene gis da poeng for følgende tilleggsrisikofaktorer:

• Hjertesvikt – 1 poeng
• Høyt blodtrykk – 1 poeng
• Alder ≥75 år – 2 poeng
• Diabetes – 1 poeng
• Hjerneslag – 2 poeng
• Koronarsykdom eller annen karsykdom – 1 poeng
• Alder 65-74 år – 1 poeng
• Hunkjønn – 1 poeng

Summen av poeng avgjør om legen vil råde pasientene til å bruke blodfortynnende behandling.

Det er allment akseptert at menn med 0 poeng og kvinner med 1 poeng har lav risiko for hjerneslag og ikke trenger blodfortynnende behandling (med unntak av hvis de skal gjennomgå elektrokonvertering eller ablasjon, da må alle ha blodfortynnende behandling en periode før og etter prosedyren).

Menn med 2 eller flere poeng og kvinner med 3 poeng eller mer har høy risiko for hjerneslag og bør tilbys blodfortynnende behandling.

Det har lenge være usikkerhet om pasienter med moderat risiko for hjerneslag (menn med 1 poeng og kvinner med 2 poeng) bør anbefales blodfortynnende behandling, og av den grunn overlates denne avgjørelsen til lege og pasient i fellesskap, der en tar vesentlig hensyn til pasientens preferanser.

Lege og forsker Mariam Anjum og medarbeidere ved Bærum sykehus har sammen med forskere på Folkehelseinstituttet (FHI) analysert registerdata med personer med atrieflimmer fra hele Norge, og vurdert alle kvinner med 2 poeng og menn med 1 poeng. Dette kan eksempelvis være ellers friske 68-åringer, eller 55-åringer med høyt blodtrykk. Man undersøkte der hvordan det gikk med pasientene over tid, og sammenlignet pasienter som hadde fått blodfortynnende behandling med pasienter som ikke hadde fått blodfortynnende behandling.

Det viste seg at pasientene som hadde fått blodfortynnende behandling hadde 53% lavere risiko for hjerneslag enn pasienter som ikke fikk slik behandling. Det var litt flere blødninger blant dem som fikk blodfortynnende behandling, men blødningsrisikoen var generelt lav også blant de som fikk blodfortynnende behandling.

Funnene taler for at flere pasienter med atrieflimmer og moderat risiko for hjerneslag bør tilbys blodfortynnende behandling.

Mange Birkebeinere og andre sprekinger med atrieflimmer deltar nå i et spennende forskningsprosjekt kalt NEXAF Detraining. Studien har som mål å undersøke hvordan ulik treningsintensitet påvirker sykdomsforløpet hos idrettsutøvere med atrieflimmer.

Selv om det allerede er mange som deltar i prosjektet er det behov for flere deltagere. Du kan lese mer om prosjektet og evt. ta kontakt med forskerne via prosjektets hjemmeside.

Det meste dreier seg naturlig nok om atrieflimmer på denne siden, men det finnes mange andre hjerterytmeforstyrrelser som også kan oppstå i hjertets to forkamre. Hjerterytmeforstyrrelser som oppstår i forkamrene kalles gjerne supraventrikulære rytmer, og hvis de medfører rask puls kalles de supraventrikulære takykardier.

Supraventrikulære takykardier innebærer vanligvis anfall med rask og regelmessig puls med hjertefrekvens over 100 slag pr. minutt, hos enkelte kan hjertefrekvensen til og med overstige 200 slag pr. minutt. Denne typen regelmessige rytmeforstyrrelser oppstår gjerne i relativt ung alder, ofte i 20-årene.

Slike hjerterytmeforstyrrelser kan oppstå mange steder i hjertets forkamre eller i AV-knuten, og i de fleste tilfellene skyldes det små lokale elektriske «kortslutninger». Disse kortslutningene kan skape sirkelstrømmer som starter og vedlikeholder rytmeforstyrrelsene.

Mange slike elektriske kortslutninger kan fjernes enkelt ved ablasjon, og resultatene ved ablasjon av regelmessige supraventrikulære takykardier er langt bedre enn for atrieflimmer.

Fysisk trening reduserer både tilbakefall og symptomer av atrieflimmer, viser en nylig publisert vitenskapelig artikkel.

En australsk forskergruppe har nylig publisert resultater fra et forskningsprosjekt der 120 pasienter med anfallsvis atrieflimmer ble inkludert. Deltagerne ble tilfeldig fordelt til trening eller ikke trening. Treningen besto av personlig tilpasset trening, blant annet i form av intervalltrening, og treningsopplegget varte i 6 måneder.

Deltagerne ble fulgt opp i ett år fra starten av prosjektet. Det viste seg at de som trente hadde dobbelt så stor sjanse for å holde seg fri for atrieflimmer første året, og hadde færre og mindre plagsomme symptomer. Resultatene er publisert i det anerkjente hjertetidsskriftet JACC: Clinical EP.

Tradisjonelt har man ved ablasjon av atrieflimmer brukt enten oppvarming (radiofrekvensablasjon) eller nedkjøling (cryoablasjon).

En helt ny metode er nå under utvikling, der man i stedet for oppvarming eller nedkjøling av forkammerveggen gir serier med korte «pulser» med et sterkt elektrisk felt til å skade vevet.

På denne måten kan en oppnå ønsket vevsskade uten oppvarming, og unngå skader på omkringliggende vev. Denne metoden kalles «Pulsed Field Ablation», og foreløpige resultater tyder på at denne metoden kan gi minst like gode resultater og færre komplikasjoner.

Det pågår nå en rekke forskningsprosjekter for å undersøke om de lovende resultatene så langt kan overføres til vanlig klinisk praksis.

Overlege og forsker Trygve Berge ved Bærum sykehus og medarbeidere har undersøkt forekomsten av «mikro-atrieflimmer» (kortvarige episoder med uregelmessig hjerterytme) hos eldre pasienter etter gjennomgått hjerteinfarkt. Disse episodene ble påvist ved egenregistrering av EKG (tommel-EKG). Mange pasienter hadde slike episoder, og det viste seg at de som hadde slike episoder hadde økt risiko for å bli innlagt i sykehus med hjertesvikt.

Undersøkelsen er en delstudie i den store OMega-3 fatty acids in Elderly patients with Myocardial Infarction (OMEMI)-studien. OMEMI-studien undersøkte effekten av omega-3 tilskudd hos eldre pasienter som hadde gjennomgått hjerteinfarkt sammenlignet med placebo. Man fant ingen gunstige effekter av omega-3-tilskudd, men faktisk økt risiko for å få atrieflimmer blant de som fikk omega-3 tilskudd. Man fant også økt forekomst av «mikro-atrieflimmer» hos de som fikk omega-3 tilskudd.

Omkring 5 % av de som ble undersøkt med egenregistrering av EKG hadde episoder med «mikro-atrieflimmer», og det viste seg at slike episoder var forbundet med økt risiko for å bli innlagt i sykehus med hjertesvikt. Korte episoder med uregelmessig hjerterytme kan derfor være et tidlig tegn på sviktende hjertefunksjon hos eldre pasienter som har gjennomgått hjerteinfarkt. Resultatene er publisert i det internasjonale vitenskapelige tidsskriftet Cardiology.

Hvilken betydning slike episoder har hos yngre pasienter uten hjerteinfarkt er ukjent. Normalt har man regnet dette som helt uskyldig, men videre forskning kan kanskje belyse dette nærmere.

Birkebeinere og andre sprekinger med atrieflimmer kan nå delta i et nytt og spennende forskningsprosjekt. Studien NEXAF Detraining har som mål å undersøke hvordan ulik treningsintensitet påvirker sykdomsforløpet hos idrettsutøvere med hjerterytmeforstyrrelsen atrieflimmer.

Det er godt kjent at det er overhyppighet av hjerterytmeforstyrrelsen atrieflimmer hos personer som har drevet med hard utholdenhetstrening over mange år, men man har lite kunnskap om sykdomsforløp, sykdommens betydning og behandling av atrieflimmer hos denne gruppen. Etter at diagnosen atrieflimmer er stilt, har det vært vanlig å anbefale utøverne å redusere treningsintensiteten («detraining»). Dette er ofte ikke i tråd med hva utøverne selv ønsker og mange leger er i tvil om hvordan de skal håndtere råd og anbefalinger om trening hos denne gruppen atrieflimmer-pasienter. I NEXAF Detraining-studien undersøker man om redusert treningsintensitet i 16 uker kan redusere mengden atrieflimmer hos utholdenhetsutøvere med anfallsvis atrieflimmer.

Alle deltakerne får implantert en liten monitor under huden, som registrerer hjerterytmen kontinuerlig og kartlegger atrieflimmer gjennom hele studieperioden. Studiedeltakerne får utdelt treningsklokker for registrering av treningsintensitet. Alle deltakere undersøkes med ultralyd av hjertet, blodprøver og testing av kondisjon (maksimalt oksygenopptak) ved studiens start og slutt. Undersøkelsene utføres ved Forskningsavdelingen, Bærum sykehus utenfor Oslo eller ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Du kan lese mer om forskningsprosjektet på www.nexaf.no/detraining. Dersom du ønsker å delta i studien, kan du ta kontakt med forskerne via et kontaktskjema på denne hjemmesiden.

Noen pasienter som har gjennomgått ablasjon mot atrieflimmer bemerker at de har fått høyere hvilepuls etterpå, ofte i størrelsesorden 10 slag pr. minutt. Det kan skyldes at ablasjonen har påvirket nervesentre bak venstre forkammer som er med på å regulere hjertefrekvensen.

Interessant nok viser det seg at de som opplever høyere hjertefrekvens etter ablasjon ofte har vellykket resultat i den forstand at atrieflimmeren er blitt borte eller mye bedre. Høyere hjertefrekvens etter ablasjonen kan derfor love godt for resultatet av ablasjonen.

Den høyere hjertefrekvensen kan være forbigående og normaliseres i løpet av noen måneder, men noen kan oppleve permanent forhøyet hvilepuls etter ablasjon. For pasienter som før ablasjonen har hatt svært lav hvilepuls kan dette være en fordel.

I svært sjeldne tilfeller kan hvilepulsen bli så høy etter ablasjon at det oppleves besværlig og gjør det nødvendig med medisinsk behandling.

Atrieflimmer starter vanligvis i hjertets venstre forkammer, og utløses ofte av uønskede elektriske impulser fra lungevenene, blodårene som fører blod fra lungene tilbake til hjertet. Det har lenge vært kjent at forstørret venstre forkammer disponerer for atrieflimmer, men det er begrenset kunnskap om hvorfor forkammeret vokser.

Lege og doktorgradsstipendiat Peter Selmer Rønningen ved Bærum sykehus og medarbeidere har undersøkt sammenhengen mellom blodtrykk tidlig i 40-årene og størrelsen på hjertets venstre forkammer 24 år senere. Forskerne viste at jo høyere blodtrykket var tidlig i 40-årene, jo større ble venstre forkammer i 60-årene.

Studien ble utført som del av Akershus hjerteundersøkelse 1950 der 74% av deltagerne også hadde deltatt i en befolkningsundersøkelse gjennomført på 1990-tallet, kalt 40-årsundersøkelsene.

Forskerne fant altså klare sammenhenger mellom blodtrykket tidlig i 40-årene og størrelsen på venstre forkammer 24 år senere. Sammenhengene var uavhengig av andre risikofaktorer for sykdom ved 40-årsundersøkelsene. Det så ut til at risikoen for å utvikle forstørret venstre forkammer begynte allerede ved blodtrykk i øvre normalområde og økte på jo høyere blodtrykket var.

Disse funnene indikerer at økt blodtrykk er en viktig faktor for økning av størrelsen på hjertets venstre forkammer, at prosessen er i gang allerede tidlig i 40-årene og selv ved et lett forhøyet blodtrykk. Det tyder også på at forhøyet blodtrykk i 40-årene kan disponere for atrieflimmer senere i livet.

Resultatene er publisert i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Journal of the American Heart Association.